Oppslutningen om”Marsjen for verdighet” må ha overgått EZLN-kommandantenes søteste drømmer. Marsjen har vært en demonstrasjon på at zapatistene er langt fra å være glemt, men derimot kan sies å være den viktigste sosiale bevegelsen i Mexico Ikke fordi de har våpen eller fordi de er størst, men fordi de evner å samle støtte og oppmerksomhet fra hele Mexico. Som i januar 1994 da 100 000 mennesker krevde en slutt på krigen (og den regulære krigen ble stoppet), klarte EZLN igjen å samle det sivile samfunnet på sin side.
Marsjen for verdighet – for de med ”farge som jorda” som subcomandante Marcos ynder å si - har til fulle lykkest i å sette urbefolkningsspørsmålet på den nasjonale – og internasjonale dagsorden. Representanter fra Mexicos bredt sammensatte urbefolkning (ca. ti millioner fordelt på 56 grupper) har støttet opp om marsjen hele veien, overrakt comandantene ”el bastón de mando” (styringsstaven) og erklært EZLN-delegasjonen som deres represanter også. Marsjen sammentraff med avviklingen av Det nasjonale urtbefolkningskongressen (CNI) årsmøte i Nurio, Michoacan, der fem tusen delegater støttet opp om marsjen og ble med på ferden inn til hovedstaden. Marsjen har helt klart hatt et større geografisk perspektiv enn Chiapas og har dreid seg om langt mer enn en geriljaorganisasjon.
Symbolikk, poesi og internasjonale beundrereMesterregissøren Marcos og mediakrigerne i EZLN har igjen overbevist med en solid forestilling. Det kan høres ut som en fornærmende og fiendtlig kommentar, men er utelukkende en anerkjennelse av EZLN. Deres ord har vist seg å være er skarpere enn sverd, og ikke minst, de har funnet en mulig formel. Arrangementene langs veien til Mexico City har vært enkle, men effektfulle. Finlandshetter og plakater av Zapata har vært kullissene velformulerte ord har vært innholdet. Nok til å samle og holde på titusener av mennesker i timesvis.
Og det er ikke bare fotfolket som har støttet opp om EZLN. Nasjonale og internasjonale intellektuelle som forfatteren Elena Ponietowska, tidligere nobelprisvinner i litteratur, Jose Saromago, og spansk språks krimnestor, Manuel Vasquez Montalbán deltok. Samtlige erklærte ”zapatistas” og beundrere av zapatismens fornyelse og bruk av språket. Franskmannen José Bové, sauebonden som ble tiltalt for vandalisme etter å ha skrotet en av MacDonalds burger-og frityrfabrikker, også kjent som en av Frankrikes mest markante anti-globaliseringsforkjempere var også tilstede. Attac-bevegelsens leder i Frankrike, Bernard Cassen hadde også slått følge og de var begge skjønt enige om at ikke bare er zapatistene en spydspiss i den globale kampen mot nyliberalismen, europeiske aktivister har også enormt mye å lære av dem.
Langt fra fred
Rent bortsett fra å samle støtte og vise styrke også som en våpenløs bevegelse, var hensikten med EZLNs hovedstadsbesøk å presse Kongressen til å godkjenne loven om indianske rettigheter og kultur. Lovforslaget er basert på den første fredsavtalen fra San Andres(1996) og ble opprinnelig akseptert av begge parter i konflikten. Seinere underkjente tidligere president Zedillo avtalen. Etter dette falt fredsprosessen fullstendig i staver. Lysningen kom ikke før i juli i fjor, da Vicente Fox, som i valgkampen lovet å løse konflikten på 15 minutter, ble valgt til president. Fox har oversendte og anbefalte lovforslaget for Kongressen like etter at han ble innsatt i desember i fjor.
For de som måtte tro det, EZLN befinner seg ikke i fredsforhandlinger og hensikten med marsjen har ikke vært å skrive under en rask og billig fredsavtale. For at EZLN skal vende tilbake til fredsforhandlingene, er det en absolutt betingelse at det som allerede er blitt underskrevet, det vil si ”Loven for indiansk kultur og rettigheter”, oppfylles.Men det er en stor utfordring å få overtalt flertallet i Kongressen til å vedta loven. Foreløpig ser det ikke alt for lyst ut.
EZLN har nemlig bedt om å komme i dialog med hele Kongressen, men representanter fra det Institusjonelle Revolusjonære Partiet (PRI) og president Fox` Parti for Nasjonal Handling (PAN) har avslått forespørselen. De har tilbudt delegasjonen av comandanter å møte en gruppe på til sammen tjue senatorer og Kongressmedlemmer. For EZLN, som har truet med å oppholde seg i hovedstaden til loven er et faktum, er ikke dette godt nok. President Fox innrømmet i avisen La Jornada at avstanden er stor mellom sin egen holdning til COCOPA-loven og partiets lovgivende gruppe, men understreket at det er opptil den lovgivende makten å treffe avgjørelsen. For Sami Nair, EU-politiker og observatør under dialogen mellom EZLN og Kongressen, er det uforståelig at Kongressen ikke er mer fleksibel.
Til Europa for å bli hørt?EZLN annonserte derimot torsdag 15. mars, at dersom ikke Kongressen vil høre på dem, reiser de til Europa for fremme sin sak for Europa-parlamentet. Hva EZLN tenker å få ut av dette er usikkert, men muligens har de frihandelsavtalen EU nylig skrev under med Mexico i tankene.I denne inngår det blant annet en klausul om menneskerettigheter. Norge, gjennom EFTA, inngikk for øvrig en liknede avtale med Mexico, men uten at menneskerettigheter er nevnt med et ord. Uteriksminister Jorge Casteñada har seinere uttrykt støtte for EZLNs anmodning om å presentere konflikten for Europaparlamentet. Foreløpig står i allefall mulighetene for et møte mellom Kongressen og EZLN-delegasjonen i stampe. Likeså behøves det sterk overbevisningskraft for at tilstrekkelige mange PAN- og PRI-delegater skal stemme for avtalen. At Mexicos president utbasunerer ”måtte zapatistene vinne, måtte Marcos vinne, måtte Mexico vinne”i sitt ukentlige radioprogram, og at en ubevæpnet og sårbar EZLN-delegasjon har nådd Mexico, gir ikke alene en ”verdig og rettferdig fred”, slik EZLN uttrykker sitt mål. Veien er ennå lang og første skritt mot fred kan snuble i Kongressen.